marit flåtter

Intervju med Tone Hansen stipendiat doktorgrad i kunst/ styreleder i UKS

Marit Flåtter: Kunstmuseene selger gjerne et bilde av seg selv som formidlere av de rette verdier, meningsleverandører som du kaller det. På hvilket grunnlag har dette salgstrickset oppstått, og hvordan synes du det stemmer med den måten museene opererer i dag? Tone Hansen: Gjør de det? Jeg er ikke helt sikker på om museer og gallerier i dag er helt klar på hvilken identitet de har eller skal ha. Presset er stort fra mange hold. Rette verdier må i så fall sees i forhold til noe, og det spørs hva du mener med verdi. Kunst har en verdi som vare, som ideologi, som opplevelse for betrakteren, og i noen tilfeller som merkevare for institusjonen. Det samme gjelder for institusjonene selv, de har og produserer verdier og kunnskap på mange plan. Mange vil jo i dag at kunstinstitusjonene skal drives i mer kapitalistiske styringsformer med større grad av publikumsvennlighet, og stadig blir institusjoner vurdert etter målbar e standarder som besøkstall, inntjening i butikk og så videre. Det man glemmer her er at også jeg og du er folket, publikummet. Museene er til for oss like mye som for «andre». Det finnes ikke et publikum, en offentlighet. Det finnes mange publikummere, mange små offentligheter. Det spørs om det som jeg ofte kaller H&M kulturen, eller middelkulturen/storkulturen er den som faktisk er i tankene når museer skal være for «alle». I så fall får man en middelverdi, en såkalt demokratisk verdi men som i virkeligheten er en populistisk verdi som får styre museene. Kanskje skal man heller snakke om status, hvilken status skal institusjonene ha? Og hvilken status gir de til det som stilles ut/samles inn? Grunnen til at mange vil inn i museene, det gjelde seg de private galleristene, motebransjen, bilbransjen, Absolutt Vodka og Hugo Boss er fordi museene representerer en helt spesifikk status som skiller produktene fra r ene varer. Denne vil man fort miste om man for ofte låner bort dette spesielle rommet til rent kapitalistiske varer. For meg er det i dag viktig å tenke museet som et fiksjonsrom, et rom som finnes ved siden av samfunnet. Det er nettopp gjennom en slik særegen stilling at kunsten kan kommentere og virke i samfunnet, og det er fra en slik terskel den også kan ha virkning utenfor sine vanlige institusjoner. Kunsten trenger denne terskelen for å kunne gå ut og delta i samfunnet. M.F: Hvordan syns du kunst skiller seg fra annen media/underholdning, apropos det å konkurrere om tittelen meningsleverandør? T.H: Verdien i kunst må etterspørres på et helt annet plan enn økonomiske verdier. Men museene har en særegen status i utvekslingen/omsettingen av kunst, det er status å bli kjøpt inn av et museum fordi man da går inn i en offentlig samling, man blir representert av en kanon, i motsetning til å bli kj&osl ash;pt inn i en privat samling. Selv om det er ukorrekt å snakke om representative samlinger er det klart at museer skal definere en slags kanon. Blant annet. Jeg tror faktisk at man i dag må sloss for å bevare den verdien museene og galleriene har i dag som noe annet, et fjerde rom kan man si. Ikke et tredje rom i konkurranse med kinoer og kjøpesentra for den kampen kan man aldri vinne uten å tape sin særegne stilling. I en by som Trondheim for eksempel, er det svært mange kjøpesentre i sentrum, i slike rom er det bare de store kjedene som har økonomi til å betale seg inn og vareutvalget blir ikke nødvendigvis større av den grunn. Det er bare flere steder å gå for å få det samme. (Tenk om de hadde bygget en bitteliten kunsthall mot sjøen ved Nedre Elvehavn, som en kontrast til alle stedene hvor du er forhåndsbestemt til å være konsument!) Mot dette, som noe annet, bør kuns trommet tilby aktiviteter og utstilinger, debatter og workshoper som utfordrer vår rolle som passiv konsument, vi trenger rom som i vektlegger en aktiv deltakerkultur fremfor en forbrukerkultur som gjør alt for å gjøre oss til passive mottakere. Dette rommet, basert på at det er forskjell på verden utenfor og det som skjer innenfor må være tilgjengelig og inkluderende, men det må skapes på kunstens premisser. Men man må insistere på forskjellen. M.F: Min forestilling av kunstverdenen og hva som er viktig i den, er i stor grad bygd opp av kunstverdenen, kan du kommentere den påstanden? T.H: Dette gjelder kunstutdanningen, hvilke verdier, hvilket selvbilde og hvilket ideologisk grunnlag er det kunststudentene forlater akademiene? Som kunststudent har man valgt en svært spesialisert utdanning innenfor et smalt felt av kulturen. Jeg tror at man i større grad må forberede studenter på virkeligheten utenfor akademiene. Flere burde samarbeide, skape egne arbeidsplasser i fellesskap, og ikke bare utdannes til privatpersoner. At man blir påvirket av den institusjonen man er innenfor er selvsagt. At mange som er rene brukere av institusjoner oppfatter kunst og kunstsystemet svært annerledes et annet aspekt. Jeg tror at man i større grad bør se på sin egen kunst som ytringer, som noe som hører offentligheten til og som bør inngå som en del av den offentlige debatten. Det ansvaret ligger både på kunstneren og institusjonen i fellesskap.