ida falck øien

The Real Thing

Funklende illusjoner og en pikant selvoppholdelsesdrift er sentralnerve i filmklassikeren Breakfast at Tiffany´s fra 1961. Den for all ettertid dyrkede Audrey Hepburns rollekaraktetr kompenserer en dådyrlik uro med hyppige besøk til juveleren Tiffany; briljantenes skinn gir en type tilfredshet som kanskje bare luksuriøse omgivelser kan. Denne terapi-luksusen betinges ikke av et reelt konsum, hun kjøper aldri noe, men utløses av den assosiative verdenen edelstenen innehar som mytisk og opphøyet gjenstand. Smykker kroppsliggjør her lengsler og verdier som overgår deres rent materielle aspekt. Innen moteindustrien som sådan fungerer drømmer og projisert begjær som fundamentale motorer, som stadig akseler-erer. Hvordan kan masseopphopningen og idealiseringen av luksus og overforbruk forrykkes gjennom et kunstnerisk produktivt grep?

Ida Falck Øien anvender et kunstspråk som ser ut til å uttrykke både beundring og kritikk av de motivene hun behandler. Hennes interessefelt er absolutt feminint og glamorøst, men er knyttet an til en velkomponert problematisering av markedets bevisste drømmespill. Mote blir i denne sammenhengen selvfølgelig en sterkt forførende ideologi. Ida Falck Øien har som prosjekt til avgangsutstillingen laget flere arbeider som inngår i en helhet. Hun viser et monter med smykker laget av utklipp fra diverse moteblader og smykkekataloger. Disse smykkene er laminerte, og er alle brukervennlige. Videre viser hun collager med diverse utklipp som materiale, samt kjoler med bilder av designerkjoler som er klippet ut fra motemagasiner, forstørret i ønsket størrelse og deretter printet på kjolestoffet.
Arbeidene hennes er dermed i høy grad integrert i klipp- og limkulturen, hvor andres produksjoner inngår i et større kretsløp som overskrider fiksert opphavsrett. Tilgjengeligheten som tilbys i form av materialenes gjenbruk omkalfatrer en konvensjonell eksklusivitet. Sampling som generelt kulturfenomen blir her presist formulert, idet alt teoretisk sett kan bli tilgjengelig som rå representasjon. Et annet aspekt i denne konteksten er at et stadig mer velstående og materialfiksert samfunn almin-nelig-gjør luksusgoder; i følge den rådende ideologien er alle først og fremst definert som konsumenter. Ida Falck Øiens gjenbruk pendler mellom privilegert luksus og forgjengelig blekkefyll. Hun er interessert i en sirkulasjon mellom bruk og kast, eksempelvis ideen om at et brukt plagg kan byttes mot et nytt. Her finner vi en parallell til 60-tallets papirkjoler, eksperimentelle lavkostnadsprodukter som kunne dekoreres etter smak og behag og kastes etter bruk, noe som passet ypperlig inn i en svingende partylivsstil. Enkelte av disse kjolene ble det eksentrisk nok også plantet frø på, slik at man fikk noen fiffige, organiske kreasjoner.

En superelegant stil karakteriserer Ida Falck Øiens utklippsmateriale, hvor skjønnhet opptrer med den største selvfølge. Det litt fordums preget maner fram den gamle verdens koloritt, som i likhet med Joseph Cornells skattkamre kanskje har en ivrig fascinasjon for glitter som drivkraft. Ida Falck Øien bruker humor og overdrivelse med surreelle trekk. Særlig overdimensjoneringen av edelstener og gull i collagene skaper slående effekter. Grasiøse ansikt er blitt bærere av tyngende tegn som overtar fremfor å fremheve kvinnenes trekk. Sofistikasjonen antar nesten groteske dimensjoner idet smykkene på dekorativt vis sluker øyne, neser og munner. Ansiktene blir overflater ment for maskerade og ekstravagant show-off, men etterlater betrakteren i total klaustrofobi. Pyntesyken forhindrer et naturlig åndedrett. Resultatet blir på én og samme tid komisk, vakkert og uhyrlig. Den enkeltstående juvelen fremstår i tillegg som et slags fasettert øye i seg selv, og leder oppmerksomheten mot en visuelt orientert kultur som synes å oppmuntre til synets lyst og objektifisering.

The Real Thing tematiserer representasjonens innviklede lag. Glansede bilder av smykker blir til anvendelige smykkeobjekter, og stort sett uoppnåelige tredimensjonale haute couture-kjoler blir redusert til flate trykk på andre kjoler, som i sin enkelhet fungerer som en slags praktisk lerret for den mer avanserte klesmoten. Avbildninger blir reelle gjenstander, som vi med letthet kan omgi oss med. Ida Falck Øien berører i sine arbeider en problematikk rundt ekte og falsk, og hvordan kopien kan bli en relevant mulighet. Hvilken representasjon er egentlig substituttet, som både er og ikke er, som viser til noe blendende briljant, med papir som materiale? Raffinementet er kanskje iboende i avbildningen, men blir jo som papir noe annet og i utgangspunktet verdiløst. Likefullt er denne avbildningen forlokkende når den trer inn i en ny form, manipulert og transformert til et nytt objekt. De approprierte avbildningene låner glans. Ved å foreta denne manøveren, som enkelte kanskje vil kalle småfrekk, skaper Ida Falck Øien parasittarbeider gjennom en avkledende strategi som redefinerer verdi. En parallell, som riktignok er gjennom-kom-mers, er flommen av designkopier, som «Plada-vesker» og «genuine fake watches» som masseproduseres i asiatiske sweatshops og selges til velvillige turister, for eksempel i Shang-hai. Det å eie en gjenstand med en gjen-kjen-nelig brand, blir mye viktigere enn dens ekthet. Ida Falck Øien fokuserer på muligheten for å undergrave merkevarenes omhyggelig oppbygde symbolverdi ved å masseprodusere billige kopier av kostbare produkter. Hun ønsker med denne bevisste devalueringen å innta et standpunkt som mot- og medspiller, fremfor å være en passiv brikke i et altomfattende nettverk av kommersielle krefter. Metoden blir avvæpnende morsom og en kreativ igangsetter som omdirigerer reklamens målrettethet til en egendefinert aktivitet.

Forholdet mellom kunst og mote, som for tiden er tema for blant annet utstillingen Fashination på Moderna Museet i Stockholm, er preget av mangfoldige krysninger. Historiske eksempler på det grenselandet som oppstår mellom disse kategoriene er blant annet surrealistene på 20-tallet og popkunsten på 60-tallet. På 90-tallet ble den gjensidige inspirasjonen mellom kunst og mote aktualisert. Noen av vår tids fremste moteskapere lager klær og visninger som henter inspirasjon fra samme kilder som mange samtidskunstnere. Sosiale og politiske spill reflekteres i begge leire, med forskjellige uttrykk. Kunstbegrepets kontekstuelle føringer inkluderer teknikker og aktiviteter som tradisjonelt har vært regnet til andre kunstformer, slik at moteskapere med sine kolleksjoner og presentasjoner, som for eksempel Alex-ander McQueens flamboyante show, uproblematisk kan oppfattes som kunstnere. Motsatt er motesystemets visuelle gjennomslagskraft en magnet for mange kunstnere som ønsker å nå ut til sitt publikum via nye kanaler. Kunstnere som for eksempel Vanessa Beecroft og Inez van Lamsweerdes forhold til moten og dens system synes å være ambivalent, drevet av både interesse og motstand. Deres posisjon er samtidig både utenfor og innenfor.
Som en refleksjon av denne syntesen opptrer Ida Falck Øien med et eget varemerke, Falçk, som i forseggjort logoform inngår som en del av hennes prosjekt. Leken med egen signatur begynner å rulle når hun spiller på muligheten for å uttale Falck som Falsk. Ravne-aktige illusjoner og briljans samspiller, slik at forholdet mellom begjær og kritikk begynner å flakse.

Line Uleklei