Baceloreksamen 2009
Elin Igland
Kunsthøyskolen i Bergen
Avdelign for spesialisert kunst
Seksjon for tekstil
Hovedveileder Hilde Hauan Johnsen
Min eksamen består av et piano og en tekstil vevnad (130×100 cm). Vevnaden har 88 strømførende ledninger vevet inn i seg og et lys (LED) festet i enden av hver ledning. Den andre enden av ledningen er festet til hver sin representative tangent på pianoet.
Det fungerer slik at når man spiller et musikkstykke på pianoet, vil man oppleve at lampene lyser etter hvilke tangenter musikkstykket inkluderer.
Det gir en visuell representasjon av lyd.
Pianoet består av 88 tangenter. Inni pianoets system, finnes en ”hammer”. Ved å taste ned en tangent, reagerer hammeren ved å slå på en bestemt streng, som igjen lager lyd. Mellom denne hammeren og tangenten finnes forskjellige deler som støtter opp mot pianoets funksjon. Her finnes to små treklosser dekket i filt, en såkalt ”fanger” og en ”kontrafanger”. De møter hverandre i det en tangent tastes på. Dette møtepunktet fungerer her som en lysbryter.
Når man da taster en tangent, vil de to treklossene møtes, og dermed ”skru” på LEDen så den vil lyse. Over pianoet henger vevnaden med sine LEDs, 88 stk til sammen, som representerer hver sin tangent. LEDene er plassert i et rutesystem med pianoets 8 oktaver loddrett og oktavenes 12 toner vannrett. Rutenettet er ofte utgangspunktet for tekstile mønster og oppbygging, som i strikk, vev og broderi.
Man kan på den måten spille et musikkstykke på pianoet, og se en visuell representasjon av dette stykket ved hjelp av lysene i vevnaden over pianoet. Rutenettet i vevnaden er kun indikert av hver sin lampe, ikke med opptegnede linjer.
En undersøkelse i mønster
Mønster er så mangt. Vi finner mønster over alt.
Tekstile mønster, lesemønster, mønsterbruk, handlingsmønster, sosiale mønster, visuelle mønster, tankemønster.
I min oppgave har jeg valgt å jobbe med tekstile mønster og tonale mønster, altså musikk og lyd, og tekstil.
Rutenettet forteller om hvordan tekstilet oppbygging og selve mønsteret kommer til å se ut. Det definerer mønsteret ved å ha et innhold av fylte og ikke-fylte ruter. I vev er de fylte rutene et signal om at en renningstråd skal løftes, og de ikke-fylte rutene et signal om at en tråd ikke skal løftes. Slik dannes et mønster, og tekstilets oppbygging.
Pianoets toner og oktaver er plassert i et rutenett. Det gir en mulighet til å visualisere musikk i tekstiler. Siden kan man avtegne de lysende lampene over på et ruteark som fylte ruter, og dermed gi et utgangspunktet for mønster til tekstil.
En påstand er at mønster er lik repetisjon. Og det stemmer jo for så vidt. Men er ikke mønster og et grunnlag for repetisjon? Som et utgangspunkt for repetisjon, ikke nødvendigvis selve repetisjonen?
Hva kan da kalles mønster? Repetisjonen, eller utgangspunktet for repetisjonen? Eller begge deler?
Motivasjonen for denne undersøkelsen er å finne et møtepunkt mellom nettopp tonens mønster og tekstilets mønster. Er det noe møtepunkt mellom dem? Kan tonale mønster, altså rytme og musikk, ha en slags sammenheng med tekstile mønster? Kan man finne et felles møtepunkt utenfor at de begge har mønster i seg? Vil f.eks en rolig komposisjon danne et rolig mønster, og en dramatisk komposisjon danne et mer kaotisk og dramatisk mønster? Kan jeg bruke tonale mønster i tekstil? Eller omvendt- kan tekstile mønster brukes i tonale mønster?
Er det mulig å fysisk høre tradisjonelle tekstile mønster?
Er det mulig å se en fysisk, visuell representasjon av toner og rytme?
Hvordan vil et slikt mønster arte seg i et tekstil? Og tekstile mønster som lyd?
Piano
Min tilnærming til pianoet har dreid seg om nysgjerrighet. Fra lytting, og å se på pianoet, til å åpne det opp og utforske det tekniske rundt pianoets funksjon, for å finne muligheter i forhold til elektronikken. Målet var å finne en potensiell bryter. Første tanke gikk på å bruke selve hammeren og strengene, men det fikk for stor innvirkning på klangen. Deretter gikk jeg over til å bruke fangeren og kontrafangeren. Der må jeg feste strømledende materiale til flatene på fangerne for at elektrisiteten skal få kontakt. Det mest egnede materialet for minimal innvirkning på klangen er sølvpapir.
Vev
I prosjektet har jeg forholdt meg til kontramasjveven. Jeg har brukt 2-skaftbindingen som oppbygging av tekstilet, og ull som material.
Det var viktig å bruke en enkel binding uten for komplisert mønstring sammen med grov konstruksjon. Det ga tekstilet en viss tyngde i forhold til pianoet, og en sterkere følelse av struktur. Samtidig unngår det oppmerksomhetskonflikt med lampene, som først og fremst står i fokus.
I kontramarsjen kunne jeg velge materialer og størrelse som passet. Det ble Ull Kamgarn i renning, og Eskimo strikkegarn i innslag, sammen med kablene.
For at tangentene skulle plasseres i et rutesystem, måtte jeg strekke hver kabel fra fangerne i pianoet og opp til hver enkelt lampe.
Jeg tegnet opp en skisse på hvordan kablene kunne legges som innslag i vevnaden og hver tangent fikk sin spesielle plassering i forhold til hverandre. Plasseringen var viktig for at konseptet om en direkte oversettelse av musikken til rutenettet ikke skulle unnvike.
Det førte til at jeg måtte måle lengden fra hver tangent og opp til hver sin rute for at det skulle danne det bestemte rutemønsteret.
Slik har hver kabel, tangent, og lys sin individuelle lengde og plassering. Å bytte om på f. eks to av kablene ville vært ødeleggende for hele rutesystemet
Fordi den ”8” oktaven er fordelt på lyse og mørke toner i hver sin ende av tangentrekken, og til og med ikke har med seg alle de 12 tonene, er det noen av ”rutene” i vevnaden som ikke er belyst. Som nevnt tidligere er dette rutenettet kun indikert av lamper, ikke av opptegnede streker, slik at den åttende oktaven består av ren ull, uten innvevde kabler og lys. Tangent nr 1(A) sin plassering kommer derfor i rute nr 10 i rutenettets første linje, mens den siste tangenten, nr 88(C) kommer i rutenettets 90ende rute, helt øverst i venstre hjørne.
toner i hver sin ende av tangentrekken, og til og med ikke har med seg alle de 12 tonene, er det noen av ”rutene” i vevnaden som ikke er belyst. Kablene til hvert lys måtte veves inn som innslag, pga mange praktiske utfordringer som styrke i renningstråden, bredden på veven og vevnaden. Dette vil si at ingen av kablene krysser hele renningsbredden frem og tilbake som innslag normalt gjør for å holde strukturen på plass. Løsningen ble å la ulltråden ligge løst på baksiden av vevnaden.
Elektronikk
Ved det elektroniske har jeg tatt utgangspunkt i kurset til Joanna Berzowska. Der lærte jeg bl.a. å seriekoble 3 LEDs og få de til å fade ut etter man hadde trykket på bryteren.
Det samme prinsippet tenkte jeg som en mulighet for alle de 88 LEDene i dette prosjektet. Og om ikke, så i hivertfall bruke en ekstern kobling til hver LED, med et batteri til hver.
Om jeg hadde tatt i bruk den metoden, ville jeg trengt 88 batterier, 88 batteriholdere, vevet inn 176 kabler i vevnaden, koblet opp 176 transistorer, 88 dioder og 88 kondensatorer! Og i tillegg loddet alle disse elektroniske dingsene til hvert sitt, 88 til sammen, eksperimenteringskort… En jobb jeg ville sittet med til sensur neste år, et år for seint…
Alternativet var å kutte ut fadingen. Da ville det være nok med én motstander til hver LED. Men det var uaktuelt. Virkningen av at lampene skal fade ut, og ikke slukke umiddelbart, vil være vesentlig for utrykket under spillingen.
Om det er én pianist som spiller, vil det maksimalt være ti tangenter i bruk på en gang, og ti lamper som lyser, av de 88 til sammen. Det er fare for at det vil være for lite som skjer, og at utrykket virker for tamt om lysene hadde slukket med en gang.
Mye av prosessen har gått ut på å finne en enklere løsning på den elektroniske koblingen.
I starten fikk jeg beskjed om at dette kunne veldig enkelt kobles sammen i en seriekobling, enklere enn hva jeg lærte på kurset til Joanna.
Da jeg kom til det punktet viste det seg at det ikke var så enkelt allikevel. Jeg spurte forskjellige om tips og fikk masse forskjellige svar på hvordan det kunne gjøres..
En mulighet var å koble lampene i en rekke med alle plusspolene til hverandre og minuspolene til seg, også koble det hele til et strømsuttak i veggen. Det halverte kabelinnslagene i vevnaden, og kuttet ut alle batteriene og batteriholderne.
Det lettet litt på jobben, men ble likevel for komplisert. De neste utfordringene gikk ut på at strømmen ikke ville fordele seg likt utover LEDene, og dermed gi forskjellig lysstyrke, for mye eller for lite volt i forhold til hva LEDene kunne tåle o.l.
Alt har innvirkning på det ene eller det andre. Hvert tips ledet videre til den endelige løsningen.
Etter veiledning fra stipendiat ved Khib, Hans Christian Gilje er det endelig kommet frem til at jeg trenger 1 motstander med 1k styrke og en kondensator på 470uf koblet til hver sin LED. Da skal, etter planen, alle LEDene lyse eksternt ettersom hvilken tangent man taster, de vil fade ut, og ha lik lysstyrke.
Refleksjon
Jeg skriver at dette er en undersøkelse i mønster. Paradoksalt nok er dette egentlig en inngang til videre mønsterundersøkelse. Selve undersøkelsen skjer jo når man først tar instrumentet og lysene i bruk, noe som vil skje etter oppkoblingen om en uke.
Jeg nevner også at dette er kommet til et punkt i en prosess hvor det fortsatt er dynamisk, ikke statisk som i ”Vævelul” og ”Hyperouvertyr”.
Men på en annen side fungerer lampene i seg selv som et visuelt mønster utenpå det vevde tekstilet, som noe fysisk og statisk, før man begynner å spille, og det går over til å bli noe dynamisk.
Hele prosessen har gått ut på å finne mulighet til å oversette lyd til bilde.
Jeg har fokusert mest på de tekniske spørsmålene ved oversettelsen, som hvor lysbryteren kunne plasseres i pianoet, hvordan toneskalaen kunne oversettes til rutenettet, og de elektroniske utfordringene som hvordan elektroniske komponenter fungerer sammen, og hvilke som trengtes for det ønskelige utrykket. Ut i fra de forskjellige utfordringene har jeg jobbet med det visuelle utrykket underveis.
Ambisjoner videre for prosjektet er å kunne utvikle det i en tekstil retning, hvor jeg kan bruke rutenettet og pianoet som en ”mønstermaskin” for mønsterdesign. Og selvsagt for videre mønsterundersøkelse!
Jeg vil undersøke videre spørsmålene jeg stiller meg under punkt 3.0 om hvordan forskjellige komposisjoner vil arte seg i et tekstilt mønsteruttrykk.
En annen retning jeg ønsker å ta prosjektet er å gå ut i fra en musikers synsvinkel.
Jeg vil utvikle prosjektet slik at man kan se de forskjellene som er i en pianists måte å tolke et musikkstykke på, med tempo og styrke, som Arne K. Mathisen nevner.
”Den tradisjonelle notasjonen til piano gir pianisten frihet til å tolke musikkstykket slik han vil, dvs at pianisten selv gir musikkstykket dynamikk. Et stykke høres forskjellig ut fra pianist til pianist. Tempo og styrke varierer fra tone til tone. Dette gir muligheter til å videreutvikle prosjektet slik at visualiseringen/lysene gjengir pianistens dynamikk med forskjellig for eksempel lysstyrke/farger osv, altså at stykket også ser forskjellig ut fra pianist til pianist.” (A.K. Mathisen)
Jeg nevnte litt om pianoets notasjoner tidligere, dette er fra min synsvinkel som kunstner. For en pianist er det klart begrensninger i å bruke rutesystemet som et notasjonssystem.
En tredje mulighet er å ta retningen mot scene og scenografi. F.eks koble opp et helt bands instrumenter til lys, og få den nøyaktige lysrytmen etter hva som blir spilt.
